Aluminiumslegeringer og industrielle aluminiumsmaterialer krever vanligvis overflatebehandling for å møte ulike behov. Vanlige overflatebehandlinger av aluminiumslegering inkluderer galvanisering, sprøyting, trådtrekking, anode, sandblåsing, passivering, polering, oksidfilmbehandling, etc.
1. Sandblåsing, hovedfunksjonen er overflaterengjøring. Sandblåsing før sprøyting (sprøyting eller sprøyting) kan øke overflateruheten og bidra til å bedre vedheft, men bidraget er begrenset, ikke like godt som før det kjemiske belegget.
2. Farging: Det er to hovedprosesser for aluminiumsfarging: en er aluminiumoksidasjonsfargingsprosess, og den andre er aluminium elektroforetisk fargeprosess. Ulike farger er dannet på oksidfilmen for å møte visse brukskrav, for eksempel svart for optiske instrumentdeler og gull for medaljer.
3. Konduktiv oksidasjon (kromatkonverteringsfilm) - brukt til beskyttelse og ledende anledninger.
4. Kjemisk oksidasjon: Oksydfilmen er relativt tynn, med en tykkelse på ca. 0,5-4 mikron, og er porøs, myk og har gode adsorpsjonsegenskaper. Den kan brukes som det nederste laget av organiske belegg, men dens slitestyrke og korrosjonsmotstand er ikke det samme som en anodisk oksidfilm;
Den kjemiske oksidasjonsprosessen av aluminium og dets legeringer kan deles inn i alkalisk oksidasjon og syreoksidasjon i henhold til løsningens natur.
I henhold til filmens natur kan den deles inn i: oksidfilm, fosfatfilm, kromatfilm, kromsyre-fosfatfilm.
5. Elektrokjemisk oksidasjon, kjemisk oksidasjonsbehandling av aluminium og aluminiumslegering er enkelt, lett å betjene, høy produksjonseffektivitet, ingen energiforbruk, bredt bruksområde, og er ikke begrenset av størrelsen og formen på delene. Tykkelsen på oksidfilmen er omtrent 5-20 mikron (tykkelsen på den hardanodiserte filmen kan nå 60-200 mikron), høy hardhet, god varmebestandighet og isolasjon, korrosjonsbestandighet høyere enn kjemisk oksidfilm og porøs. God adsorpsjonskapasitet.
6. Sprøyting: brukes til ekstern beskyttelse og dekorasjon av utstyr, vanligvis basert på oksidasjon. Aluminiumsdeler bør forbehandles før maling, slik at belegget og arbeidsstykket er godt kombinert. Det er generelt tre metoder: 1. Fosfatering (fosfatmetoden) 2. Kromering (kromfri) 3. Kjemisk oksidasjon.
7. Anodisering: Prosessen med å plettere et tynt lag av andre metaller eller legeringer på overflaten av noen metaller ved å bruke elektrolyseprinsippet. Børsteplettering brukes til delvis plettering eller reparasjon. Rulleplettering brukes til små deler som festemidler, skiver, pinner etc. Gjennom galvanisering kan dekorativ beskyttelse og funksjonelle overflatesjikt oppnås på mekaniske produkter. Den kan også reparere slitte og feilbehandlede arbeidsstykker. Badet har en blanding av surt, alkalisk og nøytralt krom. Uavhengig av belegningsmetoden som brukes, bør pletteringstanken og suspensjonen i kontakt med galvaniseringsproduktet og galvaniseringsløsningen ha en viss universalitet.
8. Kjemisk polering er en kjemisk behandlingsmetode som bruker aluminium og aluminiumslegeringer for selektivt å oppløse seg selv i sure eller alkaliske elektrolyttløsninger for å glatte overflaten av den polerte overflaten for å redusere overflateruheten og pH. Poleringsmetoden har enkelt utstyr, ingen strømforsyning, ingen begrensning av arbeidsstykkestørrelse, rask kastehastighet og lave prosesseringskostnader. Renheten til aluminium og aluminiumslegeringer har stor innflytelse på kvaliteten på kjemisk polering. Jo høyere renhet, jo bedre poleringskvalitet, og omvendt.
9. Passivering er en metode for å transformere overflaten av industrielle aluminiumsmaterialer til en tilstand som ikke er lett å oksidere og redusere korrosjonshastigheten til metaller.
Et aktivt metall eller legering hvis kjemiske aktivitet reduseres kraftig og blir en edelmetalltilstand, som kalles passivering.
Hvis metallkorrosjonsproduktet på grunn av mediets virkning har en tett struktur, dannes det en tynn film (vanligvis usynlig) som tett dekker metalloverflaten, noe som endrer overflatetilstanden til metallet, og øker dermed elektrodepotensialet sterkt. metallet. Den positive retningen endres og blir en passiv tilstand av korrosjonsmotstand. For eksempel, når Fe→Fe++, er standardpotensialet -0,44V, etter passivering hopper det til +0,5~1V, og viser korrosjonsbestandig edelt metallytelse. Denne filmen kalles en passiveringsfilm.